Av mange gleder i den nye heimen er det å kunne følge epletreet gjennom alle årstidene blant dei største. Dei nakne greinene eg henge fuglemat i i vinter, dei sarte blomstene i mai, eplekarten og no sist den tunge børa av raude, syrlege sommareple, som gjorde at steinen treet er tjora fast i for ikkje å gå over ende, vippa 40 grader.
.


Det var berre å hauste treet og sette i gang med syltetøyproduksjon. 100 % økologisk! Desse epla blir gode som eit litt grovt syltetøy med lite sukker til bruk t.d. på frukostblandingar og i eplekaker med vaniljeis eller krem til. Eg synest tytebær er nydeleg saman med eple, og heldigvis hadde eg ein pose bær liggande i frysen etter hausten i fjor. Dette syltetøyet kan dessutan brukast til viltkjøt.
.

Epla vart skorne i fire, men ikkje skrella

Epla fekk kjørt seg i blender

Her kosar epla seg i panna saman med fjorårets tytebærfangst frå tomta

Ferdig kokt eple- og tytebærsyltetøy tilsett litt sukker

Litt reint eplesyltetøy vart det òg.
.
Det er ei kjensgjerning at syltetøy blir endå betre når ein krydrar det med song. Der André Bjerke passar til rabarbrasyltetøy, passar Ibsen til eplesyltetøy – spesielt når epla kjem frå eit tre ein har følgt med på eit heilt år. Så medan eg rørte i gryta, fekk syltetøyet høyre Henrik Ibsens «Forviklinger» i den kjenslevare og smektande bluesversjonen vi har sunge i koret.
FORVIKLINGER
Der stod i en have et epletre;
der var dryssende fullt av blomster-sne.
Der vimset i haven en liten bi;
en epleblomst han forelsket seg i.
Så mistet de begge sin hjertero.
Men så forlovet de seg, de to.
Bien fløy vidt på sin sommerfart.
Da hjem han vendte, var blomsten kart.
Bien sørget, og karten led!
Men det var nu intet at gjøre ved.
Tett under treet, i murens grus,
levet en fattig, men dydig mus.
I lønn han sukket: du kart så fin,
min kjeller var himlen hvis du var min!
Den trofaste bi gikk atter på flukt.
Da hjem han vendte, var karten frukt.
Bien sørget, og frukten led;
men det var nu intet at gjøre ved.
Tett under takskjegget hang som en kurv
et fuglerede; der bodde en spurv.
I lønn han sukket: du frukt så fin,
mitt rede var himlen hvis du var min.
Og bien sørget, og frukten led,
og musen kjempet, og spurven stred.
Men alt gikk stilt; der fikk ingen beskjed; –
den ting var jo intet at gjøre ved.
Så trillet frukten fra grenen og sprakk.
Og musen falt død i et halvkvalt akk!
Og spurven falt likervis; – i sitt skjul
lå han da kornstangen reistes til jul.
Da bien var fri, sto nøken hver hekk,
og alle somrens blomster var vekk.
Så gikk han i kuben; der fred han fant,
og døde omsider som voksfabrikant. –
Se, all denne jammer og nød var spart,
var bien blitt mus da blomsten ble kart.
Og alt kunne endt så godt og smukt,
var musen blitt spurv da karten ble frukt.
Henrik Ibsen
–Snella–
Read Full Post »